Jeg ble født i Norge og har norsk som morsmål. Faren min har arabisk som morsmål. Jeg lever nå hos moren min, men går ofte til faren min. Jeg selv snakker ikke arabisk, men jeg kan noen små fraser. Hos faren min snakker vi ofte engelsk til hverandre. Engelsken har forbedret seg mye, siden jeg snakker det med faren min.
Jeg tror jeg snakker litt annerledes når jeg er med venner enn når jeg er med familien. Da jeg vokste opp hadde jeg tre språk, to dialekt å forholde meg til og spansk i senere tider. Jeg hadde engelsk, norsk og arabisk. Ut ifra dialektene var det både Oslo-dialekt og Stavanger-dialekt siden moren min vokste opp i Stavanger.
Når det gjelder den norske familien min så er det en stor forskjell mellom meg og de. Det norske språket er mer formelt hos den norske familien min. Måten vi hilser på er til og med annerledes. Språket mitt er så klart påvirket av miljøet rundt meg. Jeg har vokst opp i et middelklasse miljø der norsken ikke trenger å være så formell som vestkanten.
Jeg selv føler at engelsk er det språket som er internasjonalt og er et språk som er lett å lære. Grunnen til at jeg snakker engelsk og ikke arabisk er i utgangspunktet at faren min snakker engelsk til meg og ikke arabisk. han følte at engelsk er et språk som vi begge kan kommunisere igjennom, uten missforståelser.
Norsken forandrer seg hele tiden, språkbruket, ord og uttrykk er som en mote. Bar 40 år tilbake var norsken helt annerledes enn i dag. Norsken er hele tiden under progresjon, hendelser i historien må få sitt eget ord i ordboken. Engelske ord blir også direkte oversatt til norsk uten at vi egentlig tenker på det, F.eks; Taxi, snowboard, drive-by, etc.
